Kort oppsummert.

Ukene bare raser avgårde, og plutselig er det søndag igjen. Hvordan enkelte finner tid til en bloggoppdatering hver dag er for meg helt uforståelig, for her i huset kjennes det ut som om klokka ringer om morgenen, plutselig er det middag, og så befinner jeg meg i senga med slitne føtter, en snorkende mann og et hode som lurer på hvor i granskauen dagen ble av.

Og nå sitter jeg her, og tenker at det er søndag igjen, og føler behov for en kort oppsummering av uka. Skal man se tilbake på livet når en blir gammel er det kanskje ikke så dumt med en sånn ukentlig oppsummering, for å minne seg selv om de gode stundene. De små stundene som til sammen utgjør en hel dag, en hel uke, men som har så lett for å gå i glemmeboken i hverdagens kaos. Det var jo hele poenget med denne skrivingen til å begynne med. Notere hverdagsglimtene, det jeg vil huske når jeg ruller rundt i en flammelakkert rullestol borte på sykehjemmet her, med hårruller og hemorider.

( Skaut og av med gifteringen, her skal det bakes. Hvis ikke detta antrekket dra mannfolk, så vet ikke jeg! )

I begynnelsen av uka gikk jeg litt rundt meg selv mens jeg desperat forsøkte å nyte de aller siste fridagene før første arbeidsdag på fredag. Jeg og gutta gikk turer i skogen, plukket litt blåbær, snekret sammen en pai, og spiste ute i hagen. Ikke noe spesielt, likevel et hverdagsglimt jeg smiler når jeg tenker på. Hvor lenge vil de gidde å tusle rundt i skogen med moder`n, snakke om alt og ingenting, og spise blåbær rett fra tua. De er blitt så store nå. at jeg føler jeg må nyte noe som allerede er på overtid. De har to liv om dagen føler jeg, det de deler med oss her hjemme, pappaen og meg, og det vi bare får et glimt av innimellom, det som er forbeholdt venner og kjærester. Det er sånn det skal være, det er riktig og det er bra, likevel litt vemodig. Derfor, inntil videre, klamrer jeg meg til blåbærturer og hverdagsøyeblikk som får mammahjertet til å boble.

( Nå blirè pai! )

Onsdag spiste jeg lunsj på senteret med en venninne. På cafeen, bortgjemt under rulletrappa gikk salat og kaffe ned på høykant, og en etterlengtet venninneprat som drøyde i to fine timer var fint. Kjempefint. Sladder, hemmeligheter, latter, kaffe, og et par rykende ferske Selbuvotter i presang fra en vassekte trønder med høyt panneluggfeste og brei dialekt. DET er hverdagslykke!

( Selbuvotter fra en vassekte trønder! Bortestrikka hjemmestrikk! )

Torsdag ble den store utedagen her på måsatomta. Minstemann brukte oppsparte gressklippingsmidler på to poser med betong, og brukte hele dagen på å støpe en miniskateboard-bane bak skuret. Ikke så mye for å leke med, men for skapergleden. Ser det pent ut? Nei, aldeles ikke, men hva gjør vel det? Tenk så fint å være 12 år, og bruke en hel dag på å skape noe, være kreativ, bare fordi man vil, og fordi man kan. Det slår Playstation 4 og Minecraft, tvert!

( Kreativt rot, bettonghimmelen for skateentusiaster. )

Bak i skogen snekret den mellomste poden nok en treningsarena, og foran kjøkkenvinduet var den eldste poden i gang med “prosjekt utemøbel”!

( Apekatt , klatremus, måsapoden. )

( Prosjekt utestol, godt i gang. Uerfaren 16 åring imponerer! )

To nye stoler av solid materiale ble til, nå gjenstår bare litt finpussing og utskjæringer før de forhåpentligvis får nye eiere.

( Trone en dronning verdig. )

Fredag var første arbeidsdag. Det var fint, det kjennes greit å begynne igjen. Det var godt å se gamle kollegaer, klemme litt, oppdatere hverandre på sommerens eventyr, og dele tanker om det kommende skoleåret. Fredagen ble avsluttet med pizzadate på Strømmen med måsagubben. En time alene, vi to. Ikke all verden, men fullt, et øyeblikks hverdagslykke, og verdt å huske.

Lørdagen ble brukt til ombygging av en 5 kvadratmeter stor bod. Det som i de 8 siste årene har fungert som hobbyrom, et tilfluktssted for måsafruen, måtte gi tapt for det faktum at måsahuset trenger mer lagringsplass. Eldstepoden og moder`n snekret hyller, sorterte dilldall, og fikk orden på ting vi ikke engang husket vi hadde. Vemodig å miste furtebua/hobbyrommet, men akk så deilig med lagringsplass til alt rotet vi samler på. Hverdagslykke!

( Farvel hobbyrom, hallo lagringsplass. )

Og så, plutselig, helt ut av det blå, kom søndagen, nok en gang. Og søndag betyr kreativ utfoldelse i tråd med avslapning, i hvert fall for denne dama. Vi startet dagen med grove havrevafler til frokost, før gutta sa hadet til kompisen som har vært overnattingsgjest, og de to yngste satte kursen mot crossbanen for noen timers trening med måsagubben. Hjemme stekte jeg sideflesket på plattingen i en sliten campingstol fra Europris, mens deigen til kanelsnurrene hevet på kjøkkenet.

( Ingen ting, IKKENO, slår lukta av ferske kanelsnurrer! )

Vel hjemme, og etter en skikkelig Amerikansk burgermiddag, fikk alle karene i kåken seg en sårt trengt hårklipp med sløv maskin, og i skrivende stund står et grytebrød til heving, mens ukens rasjon av matpakkerundstykker sprer herlig lukt fra ovnen på kjøkkenet. Hverdagslykke!