Er du hund eller kattemenneske?

Det er liksom en måte og identifisere seg på, akkurat som om man må være det ene eller det andre. Enten liker man hund, eller så liker man katt. Jeg har alltid tenkt at jeg var mer hund en katt, og antar at det er fordi jeg vokste opp med hund. Fuglehund, av typen gordonsetter. En sort og brun, litt forvirra sak med rufsete pannelugg og imponerende jaktinstinkt. 

Pappa var jeger, eller han definerte seg i alle fall som en, selv om han etter uker på fjellet med bikkja rom regel kom hjem med “ryper” som smakte mistenkelig likt grillet kylling fra ferskvareavdelingen på Coop-OBS i Trysil.

 

( Samma det vel? Fugl er fulgl! )

 

Jeg har alltid tenkt at den dagen jeg flyttet for meg selv og fikk egen familie, da skulle den suppleres med en liten og lodden familiehund med logrende hale og gode manerer. Det ble ikke sånn. Jeg skjønte tidlig at om jeg skulle klare å være en slik mamma jeg ønsket, var det ikke rom for enda en skapning som trengte flere lufteturer om dagen, og som til stadig krøp opp i fanget for å bli klødd bak øret. Den oppgaven inntok nemlig gubben tidlig i forholdet, og jeg fant raskt ut at en kjøter med “logrende” hale og ørekløe i hus er nok.

Gubben har aldri hatt noe stort ønske om å fylle huset med kjeledyr, men da vi etter den 6. vinteren i måsahuset hadde hørt oss leie på krafsingen inne i tømmerveggene, og gubben til stadighet ble oppringt i arbeidstiden av ei hylende kjærring som nektet å gå ned fra stuebordet før han kom seg hjem fra jobb for å jage vekk mus, bestemte dette hundemennesket seg for å adoptere en pusekatt, ansette en tradisjonell og effektiv musejeger!

Det skulle vise seg å være en aldeles strålende ide, for i tillegg til utallige timer kos i sofakroken med en lodden pusekatt, gjorde den jobben sin. Krafsingen i veggen ble borte, ingen flere mus innomhus, fantastisk.

Vi har hatt mange pusekatter i årene vi har bodd i måsahuset, og alle har de gjort en formidabel jobb med å holde uvelkomne gjester borte fra selve kåken, og for en med  selvdiagnostisert musevegring som meg selv har dette vært aldeles strålende.

 

( Når far i huset plutselig blir dyre-elsker. )

Gubben har også myknet med årene, og har av årsaker jeg ennå ikke har kommet til bunns i utviklet en stor forkjærlighet for de tre pusekattene som pr dags dato er innlosjert hos familien Nordvang. Så ille har det blitt at han nå, med myk stemme, foran pusene, omtaler seg selv som pappa, og snakker et språk, med et ordforråd som ville fått en gjennomsnitts mannemann til å vri seg i flau smerte.

“Halloooo lille loball, har du hatt en fin puse-snuske-dag?”

“Fysjom-fysj, har du ruskesnusk i pusehalen? Skal papsen kose det bort?”

Og min personlige favoritt????

“Heisann, (kysser på snuta og klapper på hodet), åssen er det med snuskelusken til pappa i dag?”

 

Helt sant, det første måsagubben gjør når han kommer hjem etter endt arbeidsdag er å sette seg på kne foran en eller annen fordømt pusekatt, nærmest slikke den på snuta og spørre hvordan det er med snuskelusken!!! Imens sliter ei kjerring midt i midlivskrisa over grytene på kjøkkenet mens hun i drittsinne roper til pusehviskeren at når han først har vært borte hele dagen, så hadde det jammen meg vært på sin plass å snuse litt kjærlig på snuskelusken min og!!!

 

( Næringskjeden i måsahuset… )

Uansett, i alle årene frem til nå med puser i hus har jeg vært kjempefornøyd. Jeg slipper pusene ut til lufting, de fanger småkryp etter småkryp, og til belønning venter et sortert utvalg av tørrfor, en og annen rå kyllingbit, og masse kos og kløing bak ørene. Men av en eller annen grunn har de tre nåværenede pusebeboer`ne fått det for seg at i tillegg til å fange det som fanges kan, skal de også vise det frem til matmor, det til tross for brede erfaringer med et illsinnt menneske med høyt volum som løper panisk rundt og kjefter hver gang de stolt viser frem et bytte!

 

( Presang på dørmatta, alltid en slager! )

 

Gjentatte ganger i sommer har jeg kommet hjem etter diverse utflukter, for å finne døde mus, firfisler og en og annen jordrotte på dørmatta, med en stolt pus ved siden av som titter på meg med forventningsfulle øyne. Så stor er min frykt for små skapninger, da særlig mus, at selv de som er avgått med døden skremmer vannet av meg. Tærne krøller seg, jeg skriker spontant, og urinerer høyst ufrivillig fra en allerede slapp blære med laber knipemuskulatur.

De samarbeider også, disse pusesnuskene til gubben. Som to allierte jegere plukker de seg ut et stakkars offer, deler det på midten, som for å dele æren etter attentatet. I forrige uke toppet det seg da de to yngste kattene kom tuslende inn stuevinduet med hver sin halvdel av et ekorn! Makabert og unødvendig, da jeg slett ikke er redd ekorn, og ingen av de utgjør noen som helst skade på reisverket til måsahuset.

 

( Tadaaa!!! To ekorn er bedre enn ett!!! )

Og slik har altså sommeren fortonet seg, med daglige leveringer av små og litt mindre små gaver i form av kadavre levert på trammen, i vinduskarmen, eller på stuegulvet, og jeg har, til tross for stadig tærkrølling, spontane hyl, og hyppig ufrivillig vannlating, på sett og vil lært å leve med det. En død mus gjør jo tross alt ingen stor skade.

Frem til i går!!!

Det tordnet over hele Østlandet, kveldsroen hadde senket seg over måsahuset. Med dårlige TVsignaler grunnet regn, og ikke nett grunnet torden kjedet måsafruen seg, og bestemte seg for å gjøre noe jeg har utsatt i ukesvis. Vask av badekar og fliser i dusj, samt rens av sluk på badegulvet. Torden kommer som kjent ofte med klamt vær, og selv om dører og vinduer stod åpne for gjennomtrekk, rant svetten av overgangsalderkroppen der jeg hang over badekaret med en klut i den ene hånden, og en Jif baderomspray i den andre. Like greit å kle av seg, og skure splitter naken, skulle jo uansett dusje så fort jeg ble ferdig.

 

( Kjerring i svett overgangsalder vasker bad! )

Og mens jeg står der på kne, med stussen i været foran sluket hører jeg det knirke forsiktig i baderomsdøra bak meg. Jeg tenker at det er gubben som kommer inn for å beundre fruen bakfra (eller mest sannsynlig ta av seg linsene), så jeg vifter litt ekstra på stjerten, (i den grad en kvadratmeter celulitter lar seg viftes på).

Fornøyd med egen innsats, og ikke rent lite stolt over evnen til å fremdeles tenne gubben etter over 15 års ekteskap kjenner jeg at han mykt stryker meg over stjerten og høyre lår. Jeg kurrer litt lekent, men stusser i det denne akk så mandige mannen kurrer mistenkelig feminint tilbake, og “hånden” som fremdeles danser lett over baken kjennes usedvanlig myk. I det jeg mistenksomt snur meg, ser jeg rett inn i øynene til katta som stolt slipper ei sprell levende mus ned mellom beina mine, for så å spankulere ut fra badet med halen i været. Litt sånn “Væææshegoo matmor, her har du dagens gave. Enjoy!”

 

( Bever mot mus, gnager mot gnager. )

 

I ren panikk spretter denne altfor tunge og tidvis råtne kvinnekroppen opp i badekaret like lett som Karsten Warholm i går spratt over den ene hekken etter den andre! Jeg hyler på gubben som  bruker evigheter på å å TUSLE inn på badet, mens jeg roper MUUUS!!! MUS !!!, og peker nedover.

“Øh, ja???”  svarer gubben og trekker på skuldrene. “Ser kanskje mest ut som en ufristert bever akkurat nå, men joda, du har mus!” svarer han, og titter salig ned på underlivet til den illsinte og ufrivillig lekkende kona!

“Nei ditt kjøtthue!!! Det er mus under badekaret!” roper jeg, og tripper nervøst bak dusjforhenget, fremdeles med klut i den ene hånda og spray i den andre. Gubben som er roligheten selv rusler tilbake for å lukke døra, med tanke på å sperre musa inne på et lite område! “Blir lettere å fange da!” sier han, men panikken min øker jo! Å være innesperret med en mus på fem kvadratmeter er mer enn en gjennomsnittskvinne kan klare, og da jeg hører det krafse under karet tar panikken over. Jeg spretter ut av karet, åpner døra og løper kliss naken inn i stua, der katta spent følger med fra sin faste plass i godstolen, og med ei vettskremt mus og en gubbe utstyrt med mopp (MOPP!!! Her trenger vi granater, og han jakter med en fordømt MOPP!!) i helene!

 

( En helt vanlig ettermiddag i måsahuset… dessverre! )

I 20 minutter spretter jeg fra møbel til møbel i stua, med beveren i friluft,( takk Gud for at vi ikke har nære naboer!) mens gubben “sjussjer” musa rundt på gulvet, i håp om at den selv skal finne veien mot utgangsdøra! For gubben har plutselig blitt den mannlige utgaven av Mor Theresa, og skal lissom ikke skade noe, eller noen. Etter en lang kamp får han skuffet musa opp på et feiebrett, og satt den ut på trappa, der en sliten men lykkelig løper mot hekken.

“Hekken???” roper jeg! “Du skulle drepe den, ikke slippe den i hekken!!!”

“Snakker om hekken!” sier gubben og titter udiskret ned mot underlivet mitt igjen. “Bedre enn at den gikk seg bort i det buskaset i hvert fall” supplerer han, og blunker flirtende!

 

( 400 meter hekk…. og da tenker jeg ikke på friidrett…for å si det sånn. )

Jeg freser! Sliten og svett, og fremdeles i Evas drakt, med floker i beveren marsjerer jeg inn på badet og låser døra, fast bestemt på at det aldri skal være gjennomtrekk i måsahuset igjen, og at gubben aldri, ALDRI skal få kose med “snuskelusken” til undertegnede mer. Han får holde seg til katta!

I skrivende stund står en av kattene utenfor stuevinduet og uler, med en labb på ruta, og en slapp, blodig jordrotte i kjeften. Han slipper ikke inn før gubben kommer hjem fra jobb, og jeg skal le rått og lenge når gubben i ettermiddag , gnir nese mot snute, og spør pusekatten sin (den med rester av jordrotte-tarmer mellom tenna) hvordan det er med snuskelusken sin!

 

( “Hei, menneske!!! Lukk opp vinduet a!!! Jeg har med lunsj!” )

Håper du har en strålende dag, enten du er hund, eller kattemenneske!