Jeg VAR kjempegod. Helt sant! -del 2

Tidligere i sommer måtte jeg svelge et par kameler (og en god del vann ) da minsten lurte på hva mammaen hans var skikkelig god på da hun var ung, og jeg skrøt uhemmet av stupe og svømmeferdighetene mine. ( Historien kan leses HER ) Det viste seg at ferdigheter man en gang hadde , men ikke holder ved like, forsvinner like fort som selvtilliten til kvinnfolk over 40 i et prøverom i bikiniavdelingen på Cubus.

Da det viste seg at denne dama slett ikke var spesielt god på verken crawl eller  svalestup fra brygga lenger, og beviste det ved å nærmest drukne seg selv en varm julikveld ved Røytjern, var jeg fast bestemt på å finne noe annet jeg en gang var god på, og som jeg fremdeles mestret.

Av erfaring vet jeg at gutteflokken glemmer fort, og jeg burde latt saken ligge, men det handler jo tross alt om stolthet! For innsatsviljen er det ingen ting å si på lissom, det går mer på evnene…eller mangel på evner sådan.

 

( Når dette er hvordan man tror man ser ut under et turningsforsøk, men sannheten er en ganske annen. )

 

Selv om jeg i min tid var innom det meste av idrettsgrener, er det å ta i om man skulle sagt jeg hadde talent for noe av det. På fotballaget til Sørumsand jenter 12 ble jeg etter få treninger satt til å være målvakt. Jeg fortalte de som ville høre at det var høyden og de lange armene som var avgjørende, men sannheten er (og det svir litt å innrømme dette ) at jeg rett og slett ikke evnet å løpe, verken langt eller raskt, og dermed var eneste mulighet å stå nederst i buret og vifte med i overkant lange armer og ben, og satse på at en og annen ball ble fanget opp av en ukoordinert og kondisjonsfri kropp med lange lemmer.

Til tross for flere år som venstre ving på reservelaget til håndballen, ble jeg heller aldri der noen storspiller. Jeg forstuet fingre oftere enn jeg scoret mål, og trivdes aller best på håndballcuper der vi ble slått ut i innledende runder, slik at jeg kunne bruke helgen til å kreppe håret, blåse tyggesbobler av bananbugg og HubbaBubba, og sniktitte på guttelaget til Hamar IF sammen med Elin, Gry og Tove. ( Han som spilte høyre ving var dødslik Glenn Mederios lissom!! ) 

 

Og midt oppe i alt denne mimringen, så kom jeg på enda en ting jeg faktisk mestret i de litt kleine, dog innholdsrike ungdomsårene. Jeg var mjuk! Skikkelig mjuk! Til tross for bein og armer som var lite samarbeidsvillig vokste seg fra resten av kroppen sånn omtrent over natta, så var jeg mjuk, og ganske så god på å turne! Jeg husker fremdeles gymtimene i 8. klasse, (det året jeg aldri kunne dusje etter gymmen fordi jeg alltid hadde rykende fersk permanent, og en høy dose lite ozonlagsvennlig hårspray i høy lugg), at gymlærer Brubak overrasket og motiverende applauderte da jeg gikk ned i en bro på gymgulvet som ville fått det rumenske turnlaget til å gråte av misunnelse!

 

( Når kroppen får en like stor knekk som egoet og selvtilliten… )

 

 

Ikke bare kunne jeg stå i bue som en proff, men fordi det var ekstremt viktig å ikke på noe tidspunkt flate ut svindyre kjøpekrøller fra frisørdama på Fokus-senteret, utviklet jeg også en egenkomponert og særdeles imponerende teknikk på forlengs og baklengs salto…hvilket i grunn bare er et annet litt fisefint ord for å stupe kråke. For at ikke kjøpekrøllene skulle komme borti gummimatta på gulvet i gymsalen til gymlærer Brubak tok jeg rennafart fra ribbeveggen, tredde 107 cm lange armer ned i matta, og rullet forover og bakover som en høyball i en Texas-tornado, uten at luggen så mye som sneiet gulvet engang!

 

Glemt var plutselig forrige ukes nær døden opplevelse, og skammen jeg følte på da jeg plasket rundt i vannskorpa som en skadeskutt måke, rusa på rekeskall og adrenalin. Høy på minner fra en ungdomstid da kroppen veide 30 kg mindre, og alderens hensynsløse skavanker ennå ikke hadde satt sine spor, tok jeg med meg en dristig selvtillit og dårlig selvinnsikt ut i hagen. Her skulle det turnes!

Jeg startet med den letteste øvelsen! Bro.

Jeg mener bestemt å huske at jeg før i tiden gikk ned i bro fra stående stilling. Altså, at jeg lente meg bakover med armene over hodet, helt til håndflatene fant bakken, og jeg sto i en bue, like stødig som Fetsundbrua står over Glomma.

 

( Etter fyllte førr stopper kroppen i 45 grades vinkel…kan ofte misforståes som en invitasjon for ektemenn utsultet på spontan elshov! )

 

Sånn funker ikke kroppen lenger. Lener jeg meg for langt tilbake med armene over hodet nå, da tar tyngdekraften på et tidlig tidspunkt over kontrollen, og jeg tipper som ei 40 meter høy furu på et hogstfelt på Setskauen. Å gå opp i bro fra liggende stilling på flat mark skulle også vise seg å være så godt som klin umulig. Til tross for føtter i størrelse 42 stødig plassert på gresset, og et relativt flatt bakhode og store håndflater, kan det virke som om de midtre delene av kroppen har mistet koblingen til hjernen, og derfor nekter å lystre. For hofter, lår, mage og bryst rikket seg ikke, og ble liggende flatt på marka, klistret til gresset som en enorm sugekopp fester seg til sluket under badekaret. 

Okei, så er det ikke alle øvelser jeg mestrer like godt lenger, men å stupe kråke, det fikser jeg lett, tenker jeg.

 

( Hofteproplaps og vridde kneledd, men ned skal a! )

 

“Da tar jeg forlengs salto!” ropte jeg til gutteflokken og katta som hadde stelt seg opp som tilskuere ved hekken.

Problemene starter allerede da kroppen når 45 graders vinkel. Det bare stopper opp!! Sånn tvert! Og de ellers så lange armene som til vanlig er riktig så nyttige der de kan plukke fritt fra øverste hylle med bortgjemt paprikapotetgull på Rema 1000, de når ikke ned til stortåa engang!! Åssen i helsikke skal man komme rundt om hodet ikke engang når låra? Jeg prøver meg med en svai i knærne, for å myke opp litt, og for å komme nærmere bakken, men mister på et tidlig tidspunkt balansen, og trer ansiktet ned i gresset. Liggende i fosterstilling på plenen med mer gress mellom tenna enn en ku på vårslepp, hører jeg en litt belærende og oppgitt mannstemme bak meg: “Jasså, blitt vegetarianer???”

Jeg spytter gress som en skurtresker og ruller meg omsider opp i sittende stilling. Det tar noen minutter å samle hodet, som til tross for at det ikke engang fikk en eneste runde forover, kjennes ut som har vært med på tidenes utdrikkningslag.

Jeg vet at slaget er tapt, men nekter å innse nederlaget før jeg i det minste har prøvd meg på en baklengs kråke. Hvor vanskelig kan det være? Legg deg på ryggen, løft bena, ta sats, og rull!!! Høres greit ut i teorien, ikke sant?

I virkeligheten, not so much!

 

( Nektariner, latinsk for klyste`r, nok til å blåse katta over halve tomta! )

 

Jeg ligger på ryggen, tar et realt tak bak knæra, og gynger bakover på krummet rygg. Litt etter litt setter jeg opp farten, og det kan virke som om kroppen beveger seg noen cm lenger for hvert forsøk. “YES!” tenker jeg. “Dette kommer til å gå!”

Men så skjer det, det som alltid skjer når ei kjerring på 40 har kastet innpå med mat av den sorten som får fart på en litt motvillig fordøyelse. I mitt tilfelle er det denne gangen snakk om en kurv fristende nektariner fra Coop, og nektariner er jo som kjent det latinske ordet for klyste`r !

I det fjerde og siste gynget fyrer jeg av ei kruttsalve fra den sørligste delen av tarmen som får den innpåslitne katta til å fly over hagen som ei skvetten skjære, og det er bare å innse at slag nummer to denne sommeren er tapt.

Gubben lokker til seg en forblåst og skvetten katte fra et kratt nederst i hagen, før han han hjelper meg opp fra gresset og litt flirtende hvisker: ” Du er fortsatt den mjukeste dama jeg kjenner!”

Ikke så rent lite smigret, og i umiddelbart bedre humør flirer jeg tilbake, og lirer av meg en strofe noe liknende : “Du da, ditt villdyr!”, før han stikker fingeren inn i sideflesket, så puppen, så rumpa og låra, mens han ler : “Jada, du er mjuk her, og her, og her…”

Nederlaget er et faktum, og tror du meg ikke er det bare å logge inn på Google Earth. Jeg er sikker på at om du zoomer inn på Bjørkelangen vil du finne kornsiloen, byggeplassen til den nye skolen, Eidsverket, rådhusset, og rævva til Janne som forsøker seg på forlengs salto!

 

( Når et mislykka turningsforsøk og en diger røv får deg med på kartet! ) 

 

Men engang VAR jeg kjempegod! Helt sant!

 

 

 

8 kommentarer
    1. Hahaha.
      Så det var du som var årsaken til de kraftige vindkastene her om dagen ;o)
      Skulle ha banka på kjøkkenvinduet mitt og vinka til deg på søndag, da du og poden rusla forbi her :o)

    2. Monica Gullesen Hansen: Hahaha! Neste gang trykker jeg nesa mi mot vinduet og titter inn. Sorry for de sterke vindkastene, klesvaska ble i hvert fall fort tørr 😉

    3. Haha😄Men du er ufattelig flink til å tegne da👍Så det så!!!!!!!Blåse mye på her å
      på Vestlandet også😜

    4. Herregud. Nå dør jeg her jeg sitter. Det er jo meg!!! Pokker heller?”#!! Har en fallskjermjeger som har vært på RENA LEIR i tre år nå. Gufs og hufs,,,,Hvordan tror du JEG føler meg i avspranget? Hehehehe…. God mor er du. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg