Lydløs smyger og treningsglede

Ny uke, nye muligheter tenkte jeg, og spratt ( egentlig slepte meg ) ut av senga kl 08.00 i dag tidlig. Jeg hadde ikke planlagt å stå opp så tidlig, det er jo tross alt ferie, men jeg har blære på størrelse med en rips, og knipemuskler like slappe som holdningen til en ungdomsskoleelev rett før skoleferien, så når nøden meldte seg var det bare å stå opp. Jeg ble sittende på do i halvsøvne i nærmere 20 minutter, litt fordi jeg fremdeles var trøtt, litt fordi jeg FOR EN GANGS SKYLD hadde doen for meg selv, og dels fordi helgens utskeielser ikke helt fikk bestemt seg for om det var på tide å forlate kroppen eller ikke.

 

Jeg var nemlig flink hele forrige uke! Ikke bare litt heller, jeg var sånn dritflink lissom!! Mat hver tredje time, små, sunne måltider hovedsakelig bestående av kylling, fisk, salat og grønnsaker. Og det stoppet ikke der! Neida, jeg trente og! Tre ganger!! På ei uke!!! Hva gir du meg lissom?? Fem dager på rappen med mat som hadde fått Grete Roede til å danse av lykke, og tre dager med løpetur i skogen! (Løpetur er å ta i, for jeg gikk på flat mark, hvilte i motbakkene, og småjogget delvis i noen nedoverbakker. ) Jeg tok de obligatoriske «Se på meg, så dødsflink jeg er som trener, og så sykt deilig jeg blir»- bildene når jeg var på det mest svette, og vil anta at mine 46 venner på Snapchat ble grådig imponerte over innsatsen min.

 


( Hvordan man føler seg på diett… Man blir jo litt “høy” på livet lissom 😉 )
 

Men så kom helgen da?

Og med den kom ostepop, grillmat, firkløversjokolade, mer ostepop, popcorn, gullbrød, mandelstang og enda litt mer ostepop.

 Og så ble det mandag igjen?så mens jeg satt der på do i dag tidlig og tømte den bittelille sprengfulle blæra, med ei katte på fanget, og den andre på skuldra, tenkte jeg «Pokker heller!!!», tok tak i treningstightesen, og bestemte meg for å starte denne uka like bra som den forrige. Her skulle det «løpes» !

 


( Åh ostepop, love of my life!! Come to mama!!! )
 

 

På Bjørkelangen finnes et punkt, en liten høyde, på toppen av slalombakken, inne i skauen, som kalles Høgåsen. Hit går lokale helter, husmortrimmere, sprekinger og slappfisker , alle med samme mål.

Å skrive navnet sitt i trimboka på toppen!

For helt på toppen, midt mellom maurtuer, trær, ulv og røtter man snuble i og vrikke anklene, har noen smelt opp ei postkasse, og i den ligger ei turbok og to kulepenner. Spesielt interesserte kan skrive inn navnet sitt, klokkeslettet når du var der, hvor mange ganger du har gått dit så langt i år, og hvordan været er! Det er altså et slags gammeldags sosialt medie, oldtidens facebook eller twitter, der alle deler samme status, men ingen egentlig bryr seg om annet enn sin egen.

 

Og jeg skulle dit, for 3 gang i år! Men treningsglede er oppskrytt, for selv om jeg helt klart kan se fordeler ved å trene, så er foreløpig den eneste gleden jeg finner med ei treningsøkt, gleden over at den er over. Alle punkter underveis, de suger! Svetten, melkesyra, blodsmaken i munnen, måtte hive etter pusten!hvor pokker er gleden i det?

 


( Treningsglede…kjøss meg bak!!! )
 

 

Jeg skjønte i bunnen av bakken før jeg starta at dette ikke kom til å bli en såkalt «bra økt», for da skolissa gikk opp ville jeg helst bare legge meg ned og dø, fordi det var et pes å ikke bare bøye seg forover, men også å måtte bruke fingrene for å knyte lissa.

Halvveis opp bakken kom melkesyra, svette hadde jeg gjort siden skolissemarerittet, og jeg pustet like høyt som en vårkåt elgokse rauter etter villige elgkuer i skogkanten. Midt oppe i dette gjorde en annen, litt ukjent følelse seg gjeldene. En murring nederst i ryggen, som snodde seg rundt til mageregionen, og endte opp som en ubestemmelig og noe vemmelig romling.

 

På toppen av slalombakken tok jeg en velfortjent pust i bakken, fisket mobilen ut av lomma for en kjapp skryteseanse til alle mine 46 venner på snapchat, og fikk tilbake pusten og tilnærmet normal ansiktsfarge. Jeg tok en ny skolissesjekk for å være på den sikre siden, men de satt som et skudd på begge ben. Jeg kjente fremdeles en murring i magen, og skvatt da jeg innså at knurringen bak meg slett ikke kom fra et vilt dyr, men min egen tarm. Nå begynte jeg å ane ugler i mosen?. Det er en lei følelse, å stå på toppen av slalombakken, med utsikt over hvert eneste hus i bygda, vite at i alle husene befinner det seg minst en do, men du vil aldri rekke frem til noen av dem i tide!!!

 


( Obligatorisk ” Skryte- fordi jeg er råtass og trener og blir sykt digg så jeg må fortelle det til alle på sosiale medier- selfie! )
 

 

Vel vitende om at en uke med helsekost, etterfulgt av en utskeielseshelg man sjelden har sett maken til begynte å gjøre seg gjeldende nederst i mageregionen satte jeg opp farten de siste 200 meterne mot toppen av Høgåsen, for ikke pokker om jeg skulle gå glipp av å signere den fordømte boka i postkassa de oppe i ingenmannsland.

På toppen kunne jeg svett og oppblåst signere under et hav av andre mosjonister av ulik klasse, men hoppet glatt over væranalyse og klokkeslett da tidenes storm bygget seg opp i magen. Her måtte jeg rett og slett gi en lang faen i manglede kondisjon, og skru opp tempoet ned bakkene, for å rekke hjem til doen tidsnok til kommende og høyst ufrivillige utblåsning.

For å øke motivasjonen tredde jeg proppene i ørene (burde jo tredd dem et annet sted lenger ned på kroppen ), skrudde opp volumet og lot Katie Perry motivere med ned bakkene i skauen. Halvveis nede var det ikke mulig å løpe lenger, da det kjentes ut som hvert skritt, hvert eneste tråkk klemte på tarmen, og forårsaket en svært nærstående katastrofe.

Du har sikkert kjent på følelsen. Den kan sammenlignes med en sånn plastpose majones, med et bittelite avklippet hull i hjørnet av posen, hvor du sitter med et herlig rekesmørbrød som bare skal toppes med en tynn og delikat stripe lettmajones, men i det du legger litt ekstra trykk på posen revner hele sulamitten, eksploderer mellom hendene på deg, til du til slutt sitter igjen med det velkjente majones-smørbrødet, med et snev av reker…

 

Jeg skrur opp volumet på musikken enda litt til, i et siste desperat forsøk på å holde konsentrasjonen og knipeevnen oppe. Nederst i bakken lar det seg ikke lenger gjøre. 100 meter unna sykkelen min der nede på stien har den stille stormen i magen blitt til en tornado av helsekost og ostepop, og trykket er større enn i en luftkompressor fa Wurth-katalogen til gubben.

50 meter fra sykkelen ser jeg ingen annen råd enn å slippe opp litt på trykket til det jeg bare kan håpe er en lydløs smyger, men selv med Katie Perrys «firework» på øret hører jeg braket av min egen helsekost og utskeielses-fis, og luftrykket er så stort at det blafrer i slappe, dog relativt store rumpeballer. Så kraftig smeller det at det faktisk svir litt i det tightsen blåses opp som en diger varmluftsballong for så å smelle hardt tilbake på strekkmerker og cellulitter.

 


( Når det braker løs… Helsekost + ostepop = GASS!!! )
 

I en brøkdel av et sekund puster jeg lettet ut over at noe av trykket nå har avtatt, og at undertøyet fremdeles kjennes relativt tørt, før en skygge vises i venstre øyekrok, og en mann med muskuløse leggeri blank sykkeltights jogger ledig forbi meg, smiler, og sier:

 

« Grei lyd i motoren din, men det hjalp ikke stort på farta!»

 

Glem trening!!! Trening er oppskrytt! Jeg kan herved bekrefte at ingen ting får opp pulsen mer, eller gir mer blodsmak i munnen, eller får deg svettere, enn en vilt fremmed mann som ikke bare er vitne til, men som også kommenterer tidenes rektumeksplosjon.

 

En ting er ihvertfall sikkert. I morgen blir det ingen tur til Høgåsen, for med magen i skrivende stund full av ferske hjemmebakte skoleboller, som tilfeldigvis fant veien til magen (jeg snubla, og datt med munnen først ned på fatet! ), så er det ikke rom for fysisk aktivitet på flere dager. Dessuten lukter det fis i skogen? (aner virkelig ikke hvorfor! )

Og mottoet mitt, etter dagens økt gjelder fremdeles, kanskje i enda høyere grad enn før. Det beste med å trene, er når det er over!

Ha en god uke, enten du skeier ut, eller ikke.

 

 

 

12 kommentarer
    1. Hahahahahahaha…… Her ble det høytlesning og latterbrøl som ikke ville forundre meg om kunne skaffe oss politiet på døra med beskjed om å dempe lydnivået! 😂😂😂😂😂 Du er fantastisk! 😂😂 Takk for nok en herlig latter! Tror jeg kommer til å bli svært gammel! 👏👏👏

    2. Å herrefred og verden, nå skrattlo jeg høyt her til frokosten! Takk for en lattermild start på dagen 😀

    3. Å Høgåsen der har eg vært… 😄
      Jeg som har gått fjellturer ala Prekestolen så var dette en “liten jordtue” å gå opp til 😂 hehe.
      Men da jeg var der ble det obligatorisk “toppløssmedarmeneiværet” bilde kjapt på toppen, livredd det skille komme noen hehe.
      😂😂

    4. Helt fantastisk morsom historie du deler med oss. Ler så jeg nesten gjør på meg selv her. At det går an. Vanligvis er man ganske så alene til tider i skogen, og ganske trygt å lette litt på trykket. men selvfølgelig ikke da…..Tror jeg også hadde lagt treningen på hylla for en stund om jeg opplevde dette. Ihvertfall til samme sted.. Han har jo nå en veldig morsom historie å dele med sine nære og kjære. Utrolig at han ikke knakk sammen i latterkrampe. Tror nok jeg hadde gjort:)
      Du får det til Janne! 🙂 Men bare fortsett:)))))))
      Ha en riktig flott sommer da. Hilsen meg, som er litt misunnelig på alle fridagene dine, ettersom jeg kun har 14 dagers ferie…..

    5. Fantastisk lesning 😂 Magen krøller seg i latterkrampe samtidig som jeg føler med deg og ser at man bør ikke prøve en smyger når man har på øreplugger med fullstyrke musikk. En kjapp titt rundt seg kan også være greit før man prøver å lette litt på trykket 😎

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg