Sløvere 17.Mai feiring har vi aldri hatt. Jeg kjenner at det er herlig deilig. Så herlig at jeg nesten får litt dårlig samvittighet. Men bare nesten. Om noen år kommer jeg garantert til å savne dette. Savne å ha en liten gutt i barnetoget. En liten festpyntet pjokk med flagg og fløyete, som smiler inn i kamera. Jeg kommer sikkert til å savne pølsekø, små mager så fulle av is at de blir bilsyke av den korte bilturen hjem, og ja, jeg kommer helt sikket til å savne dugnadstimene også. Men i dag, akkurat nå, nyter jeg en 17. Mai ettermiddag i en sliten flanellpysj under et pledd på sofaen.

PÅ bordet står en kopp varm te, og i fanget ligger en litt slitsom, men veldig søt pusekatt og maler.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

( Obligatorisk frokost, lunsj og kveldsmat )
 

Vi våknet tidlig både gubben og jeg, men ble liggende å høre på regnet som trommet på ruta en times tid før vi stod opp. Så herlig å ligge der og bare sløve, snakke, og høre på regnet. Ikke noe stress. Ingen skjorter som måtte strykes, sko som måtte pusses.

I dag har den yngste poden gått i barnetog for aller siste gang. Han har blitt stor, snart tenåring, og til høsten venter ungdomskolen. De to eldste gutta sov enda, da han knyttet slipset og gjorde seg klar i formiddag.

Det var nok litt rart for poden også, å vite at dette var siste gang. Å gå i toget, som de siste årene har «vært litt kjedelig», litt barnslig lissom,  ble i dag plutselig litt viktig. Litt stas igjen.

Morfar tok som vanlig turen til Bjørkelangen for å se barnetoget sammen med oss, og mens to storebrødre tasset rundt i boxershorts her hjemme, og spiste is til frokost, gikk minstemann først i barnetoget, ropte ut egenkomponerte heiarop fra tidenes kuleste lærer, bar flagg i flaggborgen, og smilte inn i kamera fra barnetoget for siste gang.

( Stolt liten, stor gutt, og flaggbærer i barnetoget)

Morfar ble med hjem til måsahuset. Her drakk vi kaffe, og dekket bordet med de siste restene fra helgens konfirmasjon. En lunsj 17. Mai verdig.

Ingen skålte i champagne og eller svingte med bunadskjørtet, men,

latteren satt like løst som slipsknuta til minsten, røverhistorier fra morfars ungdomstid ble fortalt, den kommende eksamen for eldstemann diskutert, og eggerøre, spekemat og kransekake full av det norske flagg ble fortært.

Og nå sitter jeg her. I sofaen, i pysj. Gutta har tatt turen sammen ned til sentrum for å se russetoget, og kanskje kjøpe seg enda en is. Det blir man liksom aldri for gammel til. Spise seg uvel på is er og blir tradisjon.

Om få strakser blir det noe så unorskt som taco til middag.

( Når du innser at for om lag 13 år siden svømte en sperm forbi et egg og ei livmor, lo litt, og sa ” Trenger ikke deres hjelp, denne ungen lager jeg helt sjæl!!!” Snakk om å være sin pappas klone. Lillegutt sin siste 17. Mai i barnetoget! )

Om noen år, da kommer jeg sikkert til å savne det. Da skal jeg kjøpe meg bunad. Jeg skal stå på fortauet å vinke til små spente unger i toget, stå i pølsekø, og alt det der. Men akkurat nå, synes jeg det er herlig å kunne nyte nasjonaldagen fra et hjørne i sofaen. I flanell.

( Ja, jeg kommer helt klart til å savne dette!!! Men ikke riktig enda! )
 

En riktig god feiring, og et stort og rungende Gratulerer med dagen ønskes alle. Både de i  bunad, de i slips, og de i pysj