Hvordan en langhelg kan virke så kort er helt merkelig. Nå er huset kjedelig stille, og kjøleskapet skremmende glissent, noe som vitner om at langhelgen var god, men nå sitter jeg altså her igjen, helt plutselig, og dønn alene, om man ikke regner med de tre ulydige kattekrekene som klatrer om kapp i gardina bak meg, og prøvesmaker en eføy som har sett sine bedre dager i vinduskarmen.

( Hyperaktiv katt klorer opp stoler fra Ikea, og ler når stoleier sier ‘”NEI!!!” )
 

Jeg har masse jeg skulle gjort, men likevel kjeder jeg meg, egentlig litt på trass. Fordi benet fremdeles verker, og mobiliteten er heller laber satt jeg meg i sofaen når tre morratrøtte gutter stakk på skolen, og fordi jeg var redd for at havregrøten jeg spiste til frokost skulle gjøre slik at jeg gikk ned for mange kilo, for fort, spedde jeg på med en bortgjemt Firkløversjokolade, en kaffe latte og «Unge Mødre» i reprise surrende på Tv Norge i bakgrunnen.

I dag skal jeg brette servitetter, planlegge meny og kaker, (åh, for en spennende dag?) og når det er gjort er familien Nordvang mer eller mindre klar for konfirmasjon om halvannen uke.

( Bordkortveksted. )

Dressene er presset, skjortene strøket, og i helgen fikk jeg laget både serviettringer, bordkort, konfirmasjonskort til mellomste poden, og skrevet talen. Det er digg å være i mål med det som er mest tidkrevende, og konfirmanten selv er fornøyd med resultatet så langt.

( Hjemmesnekret kort til konfirmanten. Viktig at det er plass til penger, og at kortet matcher bordkortene. )
 

Han ønsker seg en «low key» og litt uhøytidelig konfirmasjonsdag, og det skal vi klare, selv om det er hyggelig å kunne gjøre litt ekstra stas på poden akkurat den dagen. Selv om bordet skal dekkes med oljekanner, og hjemmemekket bordpynt og bordkort håper jeg det blir stilig, og en konfirmasjon verdig.   

( Bordkort, check. )
 

Jeg kjenner jeg blir helt matt hver gang det snakkes om skyhøye budsjett til konfirmasjonsfeiringer, og klarer ikke helt å skjønne konseptet. Å bruke penger på mat og kaker er selvsagt en nødvendighet, men bortsett fra det er det jo stemningen man skaper selv som legger lista for en vellykket dag, og ikke nødvendigvis summen man har brukt på klær, lokale, blomster, dekorasjoner osv.

( Gaveposer til de yngste gjestene.Kjekt med litt godteri, og litt smått å pusle med om talene blir for lange og kjedelige. )
 

Selv fant jeg i helget ut at Ronny muligens ikke er biologisk far til konfirmanten, da likheten til han som spilte Kramer i Seinfeldt er for slående til å unngå å legge merke til, og dermed vurderer jeg å søke vedkommende for ca 15 år med barnebidrag. Går alt etter planen kan vi virkelig slå på stortromma med denne konfirmasjonen likevel. Hvis ikke går vi for hjemmelaget bordpynt likevel 😉

( Når du innser at noen skylder deg barnebidrag for de siste 15 årene… )
 

Uansett, da jeg var ferdig med konfirmasjonsforberedelsene (så langt) i går morges tok jeg med kaffekoppen ut i hagen, og la meg godt til rette på tredje hakket i gromstolen, og tok en litt ugjennomtenkt lang formiddagshvil i sola, mens podene skrudde moped, lakket tråsykler, hoppet på trampolina, øvde på backflip fra unødvendig høye grushauger, og ellers alt en litt «harry» tenåringsgjeng på tre finner det nødvendig å gjøre på en fridag.

Jeg våknet opp, relativt uthvilt og akkurat passe solbrent et par timer senere, og fant ut at det var et passende tidspunkt å ta et nytt profilbilde til facebook.

( Når du etter ca 38 forsøk poserer som en proff, og med hummerødt ansikt kan si deg delvis fornøyd med nytt profilbilde til Facebook.)
 

Jeg vet ikke om det er en slagst fetisj, eller en type diagnose, men hver vår, akkurat i det momentet man kjenner at solen har svidd litt på nesa, så får jeg en merkelig, og særdeles unødvendig trang til å ta en ny selfie, til et nytt profilbildebilde på facebook. Det er skikkelig teit, jeg vet det, men av en eller annen grunn tror jeg at med en gan jeg får bittelitt farge i ansiktet, så blir jeg automatisk 15 kg lettere, sykt mye deiligere, og jeg får en merkelig trang til å dele det med folk på facebook. Det hele er bare ubeskrivelig teit, for i realiteten har jeg hverken blitt magisk slank på de siste to timene, ei heller rynkefri og mindre gråhåret, og når sant skal sies er jeg heller ikke solbrun, bare skikkelig rød!!! Men det vil liksom ikke hjernen min være med på, så i går, som de siste fem vårene, fat jeg frem mobilen, og poserte kjeitete for meg selv, og knipset det jeg tenkte var et relativt brukbart utgangspunkt for en bildeoppdatering med påfølgende likes og kommentarer som jeg selvfølgelig sitter klistret til pc-skjermen for å følge med på, men som jeg nonsholant (skrives det sånn?) overser i et par timer for ikke å fremstå som desperat middelaldrende kjærring med nytt profilbilde, med urovekkende stort behov for bekreftelse av fresht og ungdommelig utseende og blennende smil.

Uansett, hummerød ( som i min forvridde verden betyr solbrun, slank og ungdommelig )og ved godt mot skulle jeg bare beskjære bildet før jeg postet det, da den yngste poden hang over skuldrene mine og sa : « Fint bilde av deg mamma, men hvorfor har du flue i håret?»

( Når du innser at et digert innsekt er i ferd med å legge egg i panneluggen, og du bare kan glemme likes og oppmuntrende kommentarer på facebook som høyner selvbildet og humøret …)
 

Og sånn kan det altså gå, når man har ligget litt i sola, blitt høy på seg selv, tatt i underkant av 40 selfier, blitt tålelig fornøyd med kun ett av dem, for så å finne ut at bildet er ubrukelig fordi man har en liten samling innsekter i huet.

Så slik endte helgen. Det ble ikke noe nytt profilbilde, men det ble bordkort, tale, noen nystekte brød, litt grilling, og masse tid med Ronny og gutta.

Nå er det på tide å komme ut av min selvpålagte husmorkoma. Jeg skal skru av Tv Norge, og den svenske unkaren, kaste Firkløverpapiret, slik at bevismateriale fra utskeielsen aldri blir funnet, og sette en deig. Tenker gutta blir glade for nystekte boller og pizzasnurrer etter skolen. Ønsker alle der ute en fin uke, håer dere nyter vårværet, med eller uten fluer i panneluggen.