Folket i måsahuset er i feriemodus. Fire av oss var det forrige fredag da skoleklokka ringte ut for siste gang, gubben var det først i dag tidlig, da hans første feriedag startet. Vi skal ingen ting. Ikke har vi hytte på fjellet, ikke har vi hytte ved sjøen og ikke har vi en eneste plan for påskedagene annet enn å være sammen. Vi har kost oss likevel, helt frem til i dag.

 

( Påskefrokosten over alle påskefrokoster. Pannekakekake med blåbær! )
 

Altså, gutteflokken har kost seg  dag også, kanskje mer enn de har gjort i fridagene frem til nå, men ikke jeg. Kald vind, grus mellom tenna, og bittelitt magesjau på campingdo midt i ingenmannsland, er ikke akkurat noen høydare hva ferie angår, ikke for min del ihvertfall, men sånn er det når den spermhaugen man valgte å gifte seg med skøyt blink tre ganger på rappen, og befruktet det ene egget etter det andre med avkom som er over snittet interessert i fart og motorbråk. Mer om det om bittelitt…

Gubben har som sagt jobbet frem til i dag, mens vi andre i måsahuset har sovet lenge, spist lange usunne påskefrokoster, grillet pølser på bålplassen i skogen vår, og bare kost oss med tanken på litt etterlengtet fri fra skolen.

Martin har etter et helt år med intens sparing av puddelrock sveis endelig tatt til fornuften, og latt mutter`n klippe luggen, da han plutselig på mandag fikk en akutt hårkrise og frisøren var på ferie. Med hårklippermaskin og sløv kjøkkensaks forvandlet han seg fra “Rapunsel/ Joey Tempest til (i følge han selv) sykt digg damemagnet på ti minutter. Igjen på badegulvet lå det krøller nok til å donere til foreningen for “Kongepudler på cellegift”, eller noe liknende.

 

( Prinsesse Rapunsel – En rykende fersk og stuerein labradoodle – Tadaaa…damemagnet med mer selvtillit enn selvinnsikt! )
 

Tirsdag hadde vi fått nok av kaloriholdige frokoster, og gikk en lang tur på Bjørkelangen bare for å “chille”, kjøpe is, og snakke sammen, og onsdag fikk jeg klemt inn en date på strømmen Storsenter med den eldste poden, mens de to andre gutta, som i de senere årene har utviklet samme sykdom som sin far, “store folkemengder på kjøpesentre-allergi”, valgte å bli hjemme for å øve på hitlåten ,- “En hyllest til kattepusen Nelly”, til bandet de akkurat har startet.

 

( To tomsinger på tur med moder`n )

 

( Shoppingsenter-date med kidden! )
 

Så mye kos kan man altså klemme inn på tre dager i en helt alminnelig “hjemmepåske”, men som tidligere nevnt…lykken varer ikke evig…

I dag satte vi kursen for Magnor, og et sandtak midt i ingenmannsland. Med piknik-kurven full av trøstemat som kvikklunsj og iskaffe, og hengeren full av crossykler klemte vi oss inn i en gul bil, og satte snuta mot det som for gutta er et påske-eventyr, og for meg, et bittelite mareritt.

 

( Is it a bird? Is it a plane? No! Tadata-taaaaa…It`s a motocross rider fra Liermåsan!!! )
 

Misforstå meg rett.

Jeg gleder meg over idrettsgleden gutta viser, jeg er stolt av talentet deres, og jeg setter pris på miljøet rundt idretten. Men!!!!! Motocross er best midt på sommeren, når mor kan sitte tilbakelent i en campingstol, med hørselvern og en kald Pepsi Max, og jobbe iherdig med et aldri så lite bikiniskille, mens gutta leker seg på banen.

 

( Grus og motor, så langt øyet kan se! )
 

I dag var det fler utøvere på banen enn det var mulig å telle, snø og stiv kuling gjorde fingre og tær frosne og kalde, og vinden fylte øyne og tenner med mer grus enn ei gjennomsnittlig sandkasse i en middels stor kommunal barnehage. Magnor mx-bane innfridde som alltid til forventningene, sånn rent kjøremessig, men for en under middels motorsportinteressert kjærring på 40 ble dagen for lang til å ikke trøstespise seg gjennom det ene heatet etter det andre.

 

( Når kidden din er tøffere enn toget! )

 

 I kiosken solgte de nystekte vafler, og i bagen hadde jeg tre mocca latte iskaffe og en pakke Tom og Jerry kjeks.

Det skulle vise seg at overfyll av denne kombinasjonen ikke var det aller lureste næringsinntaket for en med antydning til gluten og laktose intoleranse, og etter moccalatte nr tre, og vaffel nr to, var trykket i mellomgulvet høyere enn blodtrykket til gubben på en lørdag ettermiddag i kø på Cubus, på Stømmen Storsenter, og jeg var nødt til å finne en do for å unngå å gå lekk midt i enduroløypa.

 

( oppblåst blogger med brakkedo-vegring )
 

Når man ikke er et utpreget campingmenneske, og når kroppen under angrep av laktose lager fler lyder man aller helst ikke vil dele med omverdenen, er ikke et brakkerigg med dobåser på rad og rekke å foretrekke. Spesielt ikke om døra til hver bås sitter høyt nok festet på veggen til at en gjennomsnittlig norsk mann på 175 cm kan se rett inn i glufsa om han bare bøyer seg ned for å klø seg på knærne. Det er heller ikke optimalt at brakka er laget av stål, metall og hardplast slik at hver utblåsning fra ulike deler av kroppen gir gjenklang og ekko nok til å nå langt inn i de svenske jaktmarker.

 

( campingdo med innebygget ekko og minimalt med privatliv! )
 

Men, må man, så må man, og mens tre poder ga stram wire utså crossbanen, ga mor stram wire i dobrakke et steinkast unna. Mens svettedråpene piplet i panna, gjorte jeg mitt aller beste for å være så usynlig og lydløs som ei overvektig dame på 180 cm og løs mage  kan være i det bittelille avlukket kalt bås nr tre. Og mens jeg sitter der og kniper den ene fisen eter den andre, og det blåser av laktosetarmen som ei sliten fløyte sist i 17 mai toget, ankommer et usjenert mannfolk bås nr fire, og fyrer av et tordenskrall av en bæsj, uten så mye som å blunke engang. Normalt ville jeg flyktet foretere enn faen på flatmark, men her måtte jeg bare kaste inn håndle, og utnytte situasjonen og bråket som utspilte seg i båsen ved siden av, løsne fiseringen, og bli med på “fyrverkeriet”! Som på kommando trykket jeg når han trykket, og la inn pauser mens han også hev etter pusten! Det var som om vi synkroniserte hver vår fødsel, der vi gav etter for hver press-rie, i håp om å bli raskt ferdig med et aldri så lite smertehelvete.

 

( ikke lett å være anonym med eksplosiv tarm og 40 cm åpning under dodøra! )
 

Så satt vi der, en blogger fra Bjørkelangen og en godt voksen mosjonist med oransje cross-støvler fra Eidskog, med bare en skillevegg av tynn finer mellom oss, og dreit om kapp som om det skulle stå om livet… Jeg full av mocca latte og vafler, han av dynamitt…etter omfanget av skaden å dømme.

 

( Når han i båsen ved siden av deg er hakket mer gal i magen enn deg… #DenFølelsen )

 

Vi fikk aldri hilst ordentlig. Han ventet høflig ( kanskje også litt flau) i sin bås til jeg hadde kneppet igjen buksa, vasket hendene, og lagt på flukt mot bilen, der jeg ble sittende til gutta hadde kjørt ferdig, og vi kunne sette kursen mot måsahuset igjen.

I ovnen står det nå en skinkestek og godgjør seg, i skapet ligger et påske-egg fullt av marsipan og venter på meg, og akkurat nå har den herlige feriefølelsen kommet tilbake. Resten av kvelden inntas horisontalt på sofaen, og jeg skal få tilbake varmen i kroppen ved hjelp av en kopp te, to lag ull, og en mørk, mystisk og muskuløs rancheier fra Texas, med forkjærlighet for kaldt øl og formfulle kvinner. Skinkestek og kioskroman – det er påske det!

 

( Ulltøy og kioskroman. Påske assa!!! )
 

Helt på tampen, tusen takk til snilleste og dyktige Thea som har hjulpet meg med litt nytt design på bloggen. Så fint det er å kjenne ungdom som har peiling på HTML og design, når man selv er helt grønn!

Ønsker alle som er innom riktig fine påskedager, helst med litt sol og uten magetrøbbel!