Ikke noe press altså.

Det pågår alltid en eller annen debatt rundt barn, ungdom og prestasjoner. Jeg vet hva jeg mener om den saken, men engasjerer meg sjelden i debatten, eller andre debatter for den saks skyld, på nett. Ikke fordi jeg er spesielt konfliktsky, eller ikke har noe å si, men fordi jeg daglig står midt i en gjeng ungdommer, både her hjemme og på jobb, med alt de måtte ha av tanker og utfordringer. Jeg anser meg selv som særdeles heldig som får ta del i både utfordringene, oppturene og nedturene.

Ja, vi skal absolutt ha visse forventninger til ungene våre, og vi skal være tydelige og klare på det ovenfor dem. Faste rammer og forventninger gir trygge barn, tror jeg.

Nei, vi skal ikke bare dyrke såkalte “enere”, og noen ganger må foreldre, og de som daglig jobber med barn og unge stikke fingeren i jorda, innse at våre løsninger kanskje ikke alltid er de beste, at våre forventninger er med på å gjøre poden usikker, og at ulike barn trenger ulike rammer for å lykkes. Av og til må vi tenke utenfor boksen, justere våre forventninger, og glede oss over prestasjoner som er middels. For noen, også for voksne, er middels en seier! For noen er det å være middels å ha lykkes!

Mine barn skal aldri måtte prestere på høyt nivå, for å glede meg. Jeg skal glede meg med dem når de har gjort sitt beste, og føler at de har lykkes. Så enkelt er det.

Sånn, da har jeg skrevet kort om hva jeg mener, og det på nett til og med, så da er jeg vel offisielt med i debatten likevel da 😉

 


( Seier er å komme på 5.plass i et løp, være stolt av egen innsats, reise seg og børste støvet av etter fall, og glede seg med han som vant! )
 

Av ulike årsaker har jeg i dag vært så heldig å få tilbringe litt ekstra “kvalitetstid” med den eldste poden. Ting vi skulle tok lengre tid enn antatt, og vi fikk hele dagen sammen, han og jeg. Slike pust i hverdagen åpner alltid for gode samtaler, latter og masse kos, og jeg kjenner at jeg tar meg i å bli like overrasket hver gang jeg innser hvor stor han har blitt.

I går skulle han levere inn en oppgave i Norsk, og for en som nå begynner å bli sliten av 10 års skolegang, var dette en oppgave han faktisk gledet seg over å skrive.  I dag fikk jeg lese oppgaven han har levert, og jeg synes den var så treffende midt oppe i denne debatten jeg nevnte tidligere. Derfor tenkte jeg å dele kåseriet hans, slik at de som vil kan se litt hvordan det er å være 16, og daglig oppleve dette “presset” vi voksne stadig debaterer om.

 


( Seier er når man klarer å sette ord på det som ikke kjennes greit ut. )

 

Ikke noe press altså.

Så fin alder, sier de. Ungdomstiden, den aller beste tiden. Lek, fest, latter og moro. Det er vist bare å nyte tiden før alvoret begynner. Ja, for alvoret har jo ikke startet enda. Det finnes ikke noe alvor i det å være ungdom, ikke noe press i det hele tatt.

Som om det å sitte midt mellom fire oldeforeldre i et familieselskap ikke er kleint nok, så ønsker de selvfølgelig å ha deg med i samtalen også. Ikke noe press altså, men for guds skyld, vær våken, delta i samtalen, svar på spørsmål om steingamle familiemedlemmer som tok kvelden lenge før krigen, og vis for all del interesse når den ene oldemora etter den andre drar frem lommetørkler for å vise deg hva slags farge det er på busene når man har sittet i den dødsfarlige trekken i mer enn fem minutter. Ikke noe press altså, men smil, sjekk busene, og smil igjen, bare sånn at de skjønner at du virkelig er interessert, og ikke en av disse umulige tenåringene som gir blanke i gamle damer og kun tenker på seg selv.

«-Ikke noe press altså», sier besteforeldrene som setter den ene brødskiva etter den andre foran deg, eller som fyller på middagstalerkenen din før du har fått satt tenna i skinkesteika, og som heller så mye vaniljesaus over desserten at man må være arkeolog for å grave frem  en bit av geleen, «-men nå må du spise masse så du vokser deg stor og sterk». Og neste gang de ser deg klyper de deg i kinnet, ser på deg, og sier : «-Nei, nå må du jammen meg slutte å vokse, nå er du snart like lang som far din!»

Voks deg stor og sterk, men ikke for stor og sterk. Ikke noe press altså.

Det er ikke noe press i det å være ungdom, i hvert fall ikke om man ser bort i fra gruppepresset, vennepresset, sexpresset, mobbepresset, klespresset, og skolepresset. Nei, du verden så deilig det er at alvoret ikke har startet enda. Så godt å kunne stå opp om morran og vite at du kun har noen få ting du skal gjøre utover dagen. Ting som å stå opp tidlig nok til å fikse håret og finne frem de riktige klærne, ikke fordi man liker stilen selv, men fordi man er dritredd for å skille seg ut. Ikke noe press altså, men jo likere man er alle andre, jo mindre sannsynlig er det at noen kødder med deg. Så er det om å gjøre å få i seg en skikkelig frokost, for mora di har jo tross alt stått opp før deg og fikset et sunt alternativ for gutter i voksealderen, og du vil jo ikke skuffe henne og si at du egentlig ikke er så sulten, og at det holder med en yoghurt.

Så skal du ha fremføring i Engelsken for en lærer som ikke ser forskjell på deg og alle andre gutta i klassen, før du skal ha matteprøve om temaer du aldri noensinne kommer til å ha bruk for i arbeidslivet. Ikke noe press altså, men i friminuttet skal du helst henge med alle kompiser og venner, selv om de ikke lenger er på talefot fordi noen har sagt noe om noen som noen andre har hørt, men er usikker på hvem som har sagt, så nå er noen sure på alle, og alle er sure på noen. Fint om du forstår, men ikke noe press altså.

Etter skolen skal det trenes, og under trening bør man legge ut minst et bilde av seg selv med fleksende muskler og hashtag «DiggÅTrene», i det rette lyset, slik at man ser digg ut selv om man egentlig bare er svett og drittlei, og skikkelig sugen på en burger fra grillsjappa på hjørnet. Men det er ikke noe press altså.

Hjemme skal det gjøres et tonn av lekser, og pugges til naturfagprøve, for det er skikkelig viktig at jeg vet formelen til myk plast, og hard plast, og den dødelige gassen James Bond brukte i film nummer to, før jeg må spise middag med familien og smile pent og si «-Neida», når de spør om det er mye press og stress om dagen. For det er ikke noe press altså, bare den herlige bekymringsløse, fordømte ungdomstia.

Så når man endelig kan slenge seg ned på senga eller sofaen for å chille litt før sengetid skal man svare på et tonn av beskjeder på Facebook, og svare alle man både kjenner og ikke kjenner på snap, sånn at ingen blir sure. Men det er ikke noe press altså.

Nei, ungsomstia er super, fri for press og alvor, bare lek og moro, og lekser, og trening, og prøver og innleveringer, og venner som er sure, og folk som legger ut bilder av deg når du ikke ønsker det selv, og foreldre som forventer god oppførsel, og besteforeldre som synes du ikke spiser nok, men vokser for fort, og oldeforeldre som vil holde deg unna farlige ting som trekk, og kompiser som selger hasj, og vil at du skal bli med på en fest hvor du ikke kjenner noen fra før, og folk som synes du har teite sko, og ei naturfagbok full av formler som ikke engang Einstein hadde giddi å pugge.

Det er når man er voksen alvoret starter. Ta norsklæreren min for eksempel. Som akkurat nå sitter og leser dette kåseriet, og skal sette karakter. En karakter som kanskje ene og alene avgjør hvordan vitnemålet mitt ser ut, og om jeg kommer inn på videregående, og får blitt noe mer enn en stakkars kvistete tenåring uten fremtid. Hele min fremtid ligger faktisk i denne læreren sine hender.

 Men det er ikke noe press altså.

 

Seier er når man er 16 år, og kan takle nedturer så vel som oppturer. Når man klarer å se forbi forventningspress, og er stolt over egen innsats.

Ønsker alle en fin tirsdag, med eller uten debatt 🙂

 

 

 

 

21 kommentarer
    1. Very insightful! Thank you Janne and Petter! I know exactly how true this is for girls. Interesting to see that teenage boys go through the same things!

    2. Kommenterer sjeldent på blogginnlegg, men det kåseriet der er altfor bra til å ikke skryte av! Klapp på skulderen til din stakkars kvisete tenåringsgutt, som virker veloppdragen, høflig og har en god sans for humor! dette samfunnspresset kan forandre mange ungdommer til det motsatte. Her fra kan det bare gå oppover! (Hilsen nyutdannet vernepleier på 24-åringen som har hus, forlovede, katter og 100% stilling, og som synes ungdomstiden var en forjævlig tid av usikkerhet og press. Ting er mye bedre nå)

    3. Beste stilen jeg noengang har lest. Dere har greid å fostre opp en meget oppegående ung mann. Da har man jo lykkes med det viktigste, syns jeg, kudos! Jeg hadde vært meget stolt om en av mine sønner, hadde skrevet noe så bra.
      Digger bloggen din, det er din fortjeneste om jeg blir hundre, siden en god latter forlenger livet. Stor klem
      Lise

    4. Guri meg så bra han skriver 🙂 Kjempebra…Kjenner jeg blir stolt selv om jeg ikke kjenner han 😀
      Har alltid sagt at det å være ungdom og skoleelev er mye tøffere enn å være voksen og ha en jobb.
      Ønsker han masse lykke til. Håper og tror han får toppkarakter 🙂
      Ha en fin natt begge to….alle i huset der 🙂
      Hilsen Hanne.

    5. Utrolig, den traff ! Poden er fenomenal til å skrive , skjønner godt du er stolt 😊 Men flott at du som mor også er fornøyd når ungene har gjort sitt beste men kanskje ikke når helt til tops på alt.
      Dere virker som en fantastisk familie, kommer gjerne på ferie 1 ukes tid 😊 hehe ..

    6. Hanne: Ja, ungdomstiden er nok litt overvurdert for mange, i hvert fall ungdomsskolen. Jeg husker hvor herlig befriende det var å kunne begynne å jobbe, og stå på egne ben 🙂

    7. Tommelen opp for ungdommen din som skriver så utrolig bra:)Ikke no press altså er virkelig tatt på kornet. Ja til å ha en epleslang dag og til å få lov til å være litt rampete!

    8. Jeg må si at han poden din er dyktig. Tror nok at han har arvet noen gener fra sin mor 🙂
      Skrive talent har han.
      Det var utrolig bra skrevet.
      Fortell han det at hvis skolen går i “dass” så kan han bli blogger 🙂
      Man kan tjene bra med penger på det 🙂
      Ikke at rart at du er stolt av han.

    9. Line: Haha, om skolen går i dass, og snekkeryrket ikke frister lenger, så skal jeg foreslå blogging for poden. Spørs om han vil, han som mener det er tortur å skrive noe som helst 🙂

    10. For en fin og hyggelig blogg du har! Jeg ble, som så mange andre, først oppmerksom på deg via pornostjerne-innlegget hvor jeg lo på meg lyskestrekk og hikke. Så har jeg på en måte blitt fast leser. Du har en så fin blanding mellom spøk og alvor, og jeg tror de fleste tenåringsforeldre på 40 + kjenner seg igjen i mye av det du skriver.
      Og så må jeg få skryte av sønnen din her. For en velskrevet, gjennomtenkt og treffende tekst! Tipper norsklæreren får seg et løft når denne skal rettes. Det må være slike små gullkorn som gjør det levelig å være lærer.

    11. Hege: Tusen, tusen takk for veldig koselig tilbakemelding. Det er så hyggelig når folk kjenner seg igjen i det man skriver, og ekstra trivelig når noen tar seg tid til å legge igjen en kommentar. Håper norsklæreren fikk mange fine kåserier å lese denne uka 🙂

    12. Dæven!! Han er flink til å ordlegge seg og med en liten snert humor, både bitter og artig. Får ikke han god karakter på den innleveringen der så må den læreren mangle både humor og innsikt!!

    13. Wow!! For en reflektert gutt! Det var så utrolig bra skrevet. Vi som har barn i den alderen vet at det er en beintøff tid de gjennomgår. Akkurat slik han beskriver det. Jeg tror han vil klare seg veldig bra i livet jeg. Trenger ikke bekymre deg nevneverdig der. 🙂
      Og ingen skal komme og si at det er lett å være ungdom med alle de forventninger og krav som stilles til de. Så om de er trøtte leie og nedfor en gang i blant så har de faktisk god grunn til å være det. Vi må bare være der og støtte og oppmuntre så godt vi kan.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg