Gammel sorg og bitteliten stor lykke.

 

 

Mars var alltid den måneden jeg forbant med fest, moro og familie.

Så mange i min familie, både på mors og på fars siden hadde bursdag i Mars, og som liten husker jeg at hele måneden var en stor fest, et eneste stort etegilde der vi kjørte Romerike rundt, fra den ene bløtkaka til den andre. Vi feiret søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre, og mamma.

I dag skulle mamma fylt 60 år.

 


(Mamma og mormor. Åh...90 tallet, bare elsker kombinasjonen av farger og rysjer ;) )
 

I dag hadde vi sikkert feiret henne, om ikke sykdommen hadde tatt henne fra oss så alt for tidlig.

I går var det to år siden mormor sovnet stille inn med alle sine nærmeste rundt seg, og på fredag skulle morfar ha feiret sin fødselsdag, om han fremdeles levde.

 


(Mormor. Fine, snille mormor)
 

Mars er ikke lenger en måned full av fest og bløtkaker, og tre av de jeg hadde aller kjærest er ikke her lenger.

Lenge lå sorgen over å ha mistet mamma som en altfor tung kappe på skuldrene, og store deler av tiden gikk med til å tenke på hva som kunne ha vært, ta hensyn til hva hun ville ha gjort, og hvordan hun hadde ønsket at jeg skulle være. Det er så enkelt å pakke seg inn i sorgen, å gjemme seg litt bak den for å slippe å ta steget ut i verden uten de menneskene du er redd for å leve uten. Lenge var jeg også redd for å ikke kunne leve opp til hennes minne, fordi jeg viste, og fremdeles vet hvor mye hun betydde for så mange.

Den første sommeren syklet jeg nesten daglig til graven hennes, og kunne sitte der lenge av gangen og snakke med henne, gråte til krampa tok meg. Jeg er nesten aldri på graven lenger. Jeg føler ikke behov for det, hvor egoistisk og kaldt det enn måtte høres ut. Hun er ikke der. Mamma er ikke der.

Hun er her, akkurat hvor jeg er, uansett hvor jeg måtte befinne meg, hver eneste dag.

 


( Lykken er å finne små kjærlighetserklæringer i mamma sin dagbok )
 

Hun er et varmt minne. Et minne jeg ikke engang trenger å lete frem. Hun er en naturlig del av samtalene i de store familiebursdagene, og jeg tenker på henne hver gang jeg baker etter oppskrifter fra hennes kokebok.

Jeg savner henne ikke lenger på samme måte jeg gjorde før. Skulle jeg ønske hun fremdeles var her?

Ja, helt klart. Jeg savner det illrøde håret. Jeg savner latteren. Jeg savner lukten av parfymen hennes, og jeg savner de gode, lange klemmene. Jeg skulle ønske hun hadde blitt kjent ungene mine, jeg skulle ønske hun hadde rukket å bli enda bedre kjent med Ronny. Jeg skulle ønske jeg viste hva den hemmelige ingrediensen i ostekaka hennes var.

Likevel er livet bra. Så innmari bra, og fordi ting ble som de ble har jeg i dag mennesker i livet mitt jeg ikke ville vært foruten. Mennesker jeg kanskje aldri ville blitt kjent med om ting hadde vært annerledes. En fantastisk ste-mamma som elsker guttene slik bare en mormor kan. En kjekk stebror og to fine stesøstre med sine fine familier.

Savnet etter mormor og morfar kjennes i dag større enn savnet etter mamma. Jeg antar at det er fordi jeg fikk ha de lenger, og fordi de var så til de grader en del av guttenes liv, og at vi derfor er flere om minnene. Et sett lekne, gode og hjertevarme oldeforeldre, av den typen de fleste bare kan drømme om. Men selv om savnet etter dem begge fremdeles er stort, overskygger de gode minnene sorgen.

 


(Oldefar og Mattis. Tenk å være liten gutt, og ha en oldefar som kan snekre trebåter, bygge togbane og som kan holde på all verdens hemmeligheter)
 

Jeg var så heldig å få være hos dem alle sammen, da de døde. Jeg fikk holde dem i hånden da de sovnet stille inn, både mamma, morfar og mormor. Døden er ikke skummel. Døden er naturlig. Det som er skummelt er å skulle leve uten de som blir borte, men det kommer en dag da de gode minnene overskygger sorgen, og savnet blir en naturlig, men ikke altoppslukende del av hverdagen.

Litt lenger innover i landet finnes det nå en bitteliten jente. En vakker liten skatt som jeg er så heldig å få være tante til (selv om det ikke kanskje er den korrekte tittelen sånn rent slektsmessig ). En nydelig liten jente oppkalt etter mamma, og for en kjærlighetserklæring det er! Det er så godt å vite at akkurat min mamma betydde så masse for et annet menneske, så mye at hun i dag har valgt å oppkalle sin lille datter etter henne.

Tante Elin var noe spesielt for Thea, og Thea var noe helt spesielt for tante Elin. Hun hadde vært så ufattelig stolt av denne nye, bittelille skatten av et menneske.

 


 

Vesle Elin er et synlig bevis på at livet går videre.

 


 

Elin, en bitteliten, kjempestor lykke.

 

Det blir ikke noen feiring i dag. Det føles ikke naturlig å markere bursdagen til en som ikke er her lenger, men jeg skal mimre litt. Jeg skal lese litt i dagboken hennes, bla litt i albumene, vi skal snakke om henne, og jeg skal smile! For selv om hun ikke er her lenger, så var jeg så heldig å få ha verdens beste mamma i 20 år, og det er absolutt noe å smile for.

 


( Særdeles ung "blogger-in-the-making" og dronningen av 70-tallet. Min mamma.)
 

Ønsker alle som er innom en riktig god mandag. Håper du gir en klem til noen du er glad i.

8 kommentarer

Kristin

20.03.2017 kl.12:29

Veldig sanne ord Janne. Vet hvordan det er ❤

20.03.2017 kl.18:32

Kjenner meg igjen Janne. Vart og godt skrevet.

Lene

20.03.2017 kl.19:34

Er det ikke rart at vi finner lett ord til å kommentere innleggene dine der du får oss til å le, men når du treffer oss midt i hjerterota, ja da blir liksom ord fattige <3

God varm klem oversendt!

Janne

20.03.2017 kl.20:24

Lene: Tusen takk, og god klem tilbake :)

Ingrid

20.03.2017 kl.19:36

Så fint du skriver :)

Janne

20.03.2017 kl.20:25

Ingrid: Tusen takk :)

Line

21.03.2017 kl.21:54

Hei

Det var flotte ord du har skrevet.

Jeg vil dele et dikt med deg som har gitt meg mye.

Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt til trekantenes spisser er avslitt og det bare er en kule igjen, som glir rundt uten smerte. Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt. Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre. Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri villet unnvært det du har tapt, selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte. -kinesisk visdomsord-

Janne

22.03.2017 kl.08:27

Line: Nydelig :)

Skriv en ny kommentar

Janne

Janne

40, Aurskog-Høland

Kategorier

Arkiv

hits