Jeg har kjent litt på den følelsen, du veit, den følelsen når både du og gubben har bikka 40, når tyngdekraften og uønsket hårvekst på kroppen er dine verste fiender, og romantikken forsvinner i et hav av hverdager, kjedelige rutiner og jakt på hybelkaniner!

Livet blir fort en vane, hverdagene til rutiner, og selv om man trives med det, tar man seg selv i å av og til ønske seg litt mer spenning og romantikk. I hvert fall er jeg sånn. Jeg klandrer et titalls amerikanske venner på Facebook og handelsstanden. I et par ukers tid har postkassen min  flommet over med reklame for kjærlighetsdagen over alle kjærlighetsdager, og butikkene bugner av hjertesjokolade, røde roser og bamser med røde hjerter hvor det står “I LOVE YOU” med sirlig løkkeskrift. Når man får tredd alt dette nedover hodet bare man stikker nesa ut døra, og i tillegg er godt gift med Bjørkelangens kanskje mest uromantiske fyr, synes jeg slett ikke det er rart at jeg lar meg friste.

 

(Jeg tillater meg å illustrere dagens blogg med blyant, da vanlige bilder i dette tilfelle kan føre til impotens og mindre sinnslidelser for enkelte lesere)

Derfor har jeg den siste uka titt og ofte hintet til gubben om både hjertesjokolade og blomster, uten at han har tatt nevneverdig notis av det. Likevel, dum som jeg er, våknet jeg i dag tidlig med et snev av håp for Valentinsdagen…denne Amerikanske tradisjonen vår generasjon og handelsstanden har adoptert, og som gir tusenvis av kvinnfolk over dette langstrakte landet forhåpninger om konfekt, blomster og kjærlighetserklæringer håndskrevet på kort.

Jeg tenkte at om jeg hintet lenge nok ville Ronny finne frem sin indre “Don-Juan”, og overraske undertegnede med en bukett blomster, nydusjet kropp og kanskje til og med noen skikkelig “fete dansemoves”!

 

(romantikk er blomster foran busken)

 

Jeg tok feil. Til tross for en uke med krystallklare hint i hytt og gevær var gubben i går kveld akkurat like uromantisk, ustelt og mentalt fraværende som på en hvilken som helst annen ukedag. Med bare timer igjen før Valentinsdagen begynte bestemte jeg meg for å virkelig sette inn støtet.

Mens han satt ved spisestua med nesa bare millimeter fra PC-skjermen, fordypet i en av disse B-filmene med helten sin, Steven Segal, i nok en rolle som overavslappet, dog dødskul pensjonert politimann som med bare kyttnevene avverger narkotikahandel og en tredje verdenskrig, dro jeg glidelåsen på Kari Traa ullgenseren akkurat langt nok ned til at en liten kløft mellom puppene kom til syne, og nærmest hvisket med sånn sexy “Hanne Boel- blues-stemme”:

-“Du Roooonny???? Vi skulle ikke sprette korken på den First Price Shampo flaska fra Kiwi da? Og satt oss litt i badekaret sammen før vi skal legge vårs???”

Det er tydelig at Steven Segal, mannen med lærjakke av ekte bison, og hestehale bak høye viker er meget mer spennende enn kjærringa som flirter fra sofakroken, for gubben lettet ikke på øyebrynet engang mens han svarte :

-“Sist vi satt i det badekaret sammen var det nummeret før vi måtte ringe brannvesenet og få de til å komme å  skjære oss ut!”

Så titter han så vidt på meg fra bak PC-skjermen før han fortsetter:

-“Og vi veier vel ikke akkurat noe mindre nå enn den gangen…gjør vi vel???”

 

(romantikk er to tjukke mennesker i et bittelite badekar)

Og selv om en del av meg har lyst til å tre hele rassen til  Steven Segal nedover hue på gubben , vet jeg at han har rett…

Det er om lag tre år siden sist vi satt sammen i det lille blekkfatet av et badekar, og det var ingen suksess. Vi hadde akkurat rukket å såpe hverandre inn med billig sjampo da gubben, i det jeg lente ryggen mot han og lukket øynene, fyrte av en real kruttsalve med tre kjappe fiser på rappen og ropte “-BOBLEBAAAD!!!”

I ren refleks var jeg i ferd med å sprette opp som en naken, innsåpet ninja, men lite badekar + mye vann + store kropper = vakum, og vi satt begge som limt til hverandre og badekaret, og kunne ikke flytte oss så mye som en millimeter. Og mens fiseboblene sakte men sikkert fant veien mellom vinterbleike kropper mot overflaten, og en etter en sprakk og spredte lukten av gammel hamburger fra Shell og karbonadesmørbrød fra kantina på Bertel.O. Steen, grep jeg i panikk dusjforhenget for å pakke den rundt meg som en baderoms-burka og stenge lukta ute. Så satt vi der, limt fast i hverandre og metallbalja, inntullet i vått dusjforheng, med lukten av pill råtten tarm hengene over oss som en fare for ozonlaget, mens vi ventet på at badekaret skulle tappes nok til at vi kunne komme oss helskinnet ut derfra uten hjelp fra det lokale brannvesenet. 

Med badekatastrofen nå friskt i minne drar jeg glidelåsen opp igjen på ullgenseren, og skuler noe smalt bort på gubben som nå har beveget seg bort fra Steven Segal, og er langt inn i enda en klassiker fra tidlig 90-tallet, denne gang med Dolf Lundgren (som han for øvrig ønsket å oppkalle vår førstefødte etter) i hovedrollen. Han registrerer nok min misnøye, for han titter kjapt i min retning og sier:

-“Å herregud, erru sur nå a? Bare fordi jeg gir en lang f**n i den Valentines-greia!?”

Som kvinnfolk flest innrømmer jeg aldri at jeg er sur, jeg bare furter til han tar hintet og ber om unnskyldning, enda han ikke vet hva han gjorde galt. (ikke det at han har gjort noe galt eller, men av ulike grunner gagner det meg at han tror det)

-” Nei!!! Jeg er ikke sur!!! Jeg bare synes at du kanskje skulle joine meg på sofaen, og tilbringe litt mer tid med mora til unga dine (Å si ting som “mora til unga dine”, i stedet for “meg” spiller mer på beskytterinstinktet i gjennomsnittsmannen, og gir dårligere samvittighet, noe som ofte fører til at kvinnen får viljen sin raskere) i stedet for Dolf Lundgren!!!”

Gubben ser på meg, og setter Dolf  på pause…Da er det alvor! Han pauser ikke 90-tallets største slosshelter sånn uten videre! Også kommer det!!!

-“Jeg er faktisk ganske romantisk hele tiden jeg, men halvparten av tiden ser du det ikke, og den andre halvparten bare klager du fordi jeg ikke er romantisk nok!!!”

 

(romantikk er å motarbeide tyngdekraften sammen)

 

Så er det Dolf som er i fokus igjen, og jeg blir sittende å tenke!

Romantikk…når kysset han meg sist? Søndag formiddag, faktisk. Han prøvde seg på et sånn litt hissig tungekyss man ser på kino, og hva gjorde jeg?

Trakk meg unna, tørket leppene med håndflata, og sa :

-“Æsj, det var litt som å bli sleika av ei bikkje som lukter at du har spist leverpostei…!”

Romantisk eller ikke, han gjorde i hvert fall et forsøk. Kanskje det faktisk er det han prøver på, alle de angene han på en litt flåsete måte byr seg frem i de sene kveldstimer. Kanskje utsagn som:

-“Pass opp!! Storbonden Nordvang er klar for å harve over åker`n din!”

og

-“Nå kjære? Er du klar for at gruvearbeider Nordvang skal lyse opp grotta di?  faktisk er ment som flirting, og at det er JEG som har misforstått dette spede, dog noe oppfinnsomme forsøk på romantikk?

 .

For det er faktisk sånn, om jeg går litt i meg sjæl, og ser forbi besettelsen av Steven Segal og hvordan han ikke tar fem øre for å slippe en fjert eller to i mitt nærvær, så er kjærlighetstegnene der hver eneste dag. Kanskje gubben faktisk er mer romantisk enn jeg gir han cred for! Ikke at han sier det med store ord, blomster og sjokolade, men han sier det jo med handling. Hver eneste dag!

 

(romantikk er hverdagskjærlighet)

 

Han sier det når han slenger sammen burgere til hele familien, selv om han er sliten etter jobb, og har kommet hjem mye senere enn meg.

Han sier det hver gang han går ut, starter opp, og varmer bilen fem minutter før jeg kommer, bare fordi han vet jeg er en skikkelig “fryspinn”.

Han sier det hver kveld når han koser meg i håret eller kiler meg på ryggen til jeg sovner.

Han sier det hver gang han tar med gutta ut noen timer slik at jeg får noen timer alene på hobbyrommet.

Han sier det hver gang han oppriktig sier “kos deg i kveld!”, når jeg skal ut med jentene, og han skal være hjemme med gutta.

Han sier det når han skifter kanal og ser den ene romantiske komedien etter den andre fordi jeg liker den type filmer.

Han sier det når han sender melding og skriver “Gå forsiktig, det er glatt ute!”

Han sier det hver gang han jobber overtid for å tjene noen kroner ekstra i de månedene hvor regningene hoper seg opp.

Han sier det hver gang han bretter et teppe over meg når jeg har sovnet på sofaen!

Han sier det hver eneste dag. Med handling. Det er hverdagsromantikk det! Og det slår blomster og sjokolade , lett!

 

Så da tenkte jeg da, at siden det er Valentinsdagen i dag, og gubben har gjort det ganske klart at han ikke vil gi etter for kravene om blomster og sjokolade, at det kanskje kunne være min tur til å gjøre noe litt romantisk for han i stedet. Det står da ikke skrevet i stein at det er mannfolka som skal stå for romantikken!

 

(romantikk er nettingtruser på en tirsdag)

Derfor har jeg i dag brukt noen formiddagstimer på å forberede en romantisk aften for gubben og meg. Jeg har funnet frem den bittelille nettingtrusa, dekorert bordet med levende lys og et par skrutrekkere (ingenting tenner en mann mer en verktøy!), fylt opp kjøleskapet med Villa Farris , funnet frem den Rocky filmen med Dolf Lundgren på Netflix, og handlet inn hjertesjokolade på Nille for ca 70 kroner…

Så hvis ikke gubben tar en titt på nettingtrusa i kveld, og lirer av seg noe slikt som:

-“Vil du at gartner Nordvang skal trimme hekken din?”… ja,,da veit ikke jeg.

Skal jeg dømme utfra tekstmeldingene der han ber gutta gjøre seg klare til kveldstrening i skogen, ser det ut til at jeg blir sittende alene i kveld. Det er helt ok. Mer pai til meg!

 

(romantikk er å ikke telle kalorier)
 

 

Og skulle det vise seg at mitt forsøk på litt Valentinsdag-moro skulle være mislykket, så skal nok dette forholdet overleve det og! For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det meg han sovner med hver kveld, og meg han våkner med hver morgen. I det lange løp er det romantikk nok.

 

Ønsker alle en god valentinsdag.