Du var nok ikke klar over det da du stod opp og dro på jobb i dag tidlig, selv om jeg minte deg udiskret på det da vi gikk tur søndag kveld, at i dag markerer vi 19 år som du og jeg. Datoer og merkedager betyr ikke stort for deg, du gjør ikke et stort nummer av jubileer, og du kommer sjelden hjem med blomster og sjokolade. (Det med sjokolade er ikke helt sant…du kommer egentlig ofte hjem med det…og derfor er jeg betraktelig tyngre nå enn da vi møttes!)

Du hater oppmerksomhet, selv av den gode sorten, men i dag får det briste eller bære, for akkurat i dag får du ditt helt eget blogginnlegg, bare fordi du fortjener det!

Vi møttes i 1997, via felles venner, fordi felles venner hadde en liten flirt, og vi ble lissom sittende litt  i midten. Kjærlighet ved første blikk? Neppe, men det var noe ufarlig og komfortabelt med det begynnende vennskapet, og da jeg klarte å se forbi de gedigne mokasinene med dusk og frynser, og du endelig klarte å snakke i hele setninger og ikke neandertalske lyder som “øøøøh”, og “uuuummm”, eller duuuuh”, da begynte sommerfuglene å komme i magen, og en spirende forelskelse vokste sakte men sikkert frem.

På senhøsten satte du skikkelig inn støtet, og våget deg til å be om en aldri så liten date i regi av julebordet til Bertel.O. Steen, Så, 3 Januar 1998, for nøyaktig 19 år siden ble vi sammen, i ei rønne av en pub, kanskje tidenes mest harry utested på Strømmen. Da du fulgte meg til døra den kvelden sparket du litt i grusen med venstre mokasin mens du litt nølende spurte . ” Er vi lissom sammen nå, eller ikke?”

-“Jo, vi er vel det “, svarte jeg.

Du fortsatte å sparke grus mens du stille mumlet: -“Fett!!!”

(så himla romantisk…)

Og så var vi sammen.

Jeg har vel alltid tenkt at den første kjærligheten sjelden varer, og da du kun to uker inn i forholdet dro det velkjente “dra meg i fingeren-trikset” ( du vet, når du samler opp nok luft i tarmen til å blåse en liten landsby i Botswana over ende, ber noen dra deg i fingeren, for så å sleppe en kruttsalve av ei bønne som kan skremme faen på flatmark, og nå nyhetene grunnet høy måling på Richters skala!) tvilte jeg helt ærlig på om du egentlig var kjærestemateriale!

Men da vi noen uker senere fikk vite at mamma kun hadde kort tid igjen å leve, og du så til de grader gikk inn for å bli kjent med henne, slik at jeg i tiden fremover ville ha noen å dele minnene om henne med, da viste jeg at du var den rette!

Etter bare to år sammen fikk vi felles gjeld og gikk til innkjøp av et lite hus på Bjørkelangen. Galskap mente noen, men vi trivdes her da, og vi trives her nå. Det er ikke et stort hus. Ikke er det spesielt fint heller. Det ligger nære veien, garasjen er ennå ikke ferdig, og titt og ofte tillater folk seg å spørre når vi skal flytte litt opp i høyden…Komme oss bort fra myra, og denne rønna. Jeg vet at det gjør noe med deg, følelsen av å ikke ha alt på stell hele tiden, kjenne litt på kritikken, følelsen av at alle andre har det litt finere enn oss. Men vet du hva Ronny? Det gjør ingen ting!

For her i dette huset vokser det opp tre glade gutter. Her spiser vi middager sammen, ler av dårlige vitser, feirer barnebursdager og familielag. Her er guttas kamerater og venninner alltid velkomne. Skogen er både slagmark, cowboylandsby og sykkelbane. Gutta kan snekre trehytter, har volleyballkamp på gresset, ruse med mopeden, og alt dette uten å være til sjenanse for naboen. Her er det bra nok, enn så lenge, og tid til oppussing blir det senere, når gutta forlater redet. (eller rønna )
Og frem til da vet jeg at den litt sky og stille mannen jeg falt for i 1998, vil fortsette å være den snille og gode voksne fornuftige mannen jeg fortsatt er forelsket i. Du er den best tenkelige pappaen for dine barn. Du er rettferdig, litt sær, du tar deg selv aldri høytidelig, og du stiller alltid opp for gutta. 110 %

Du er min beste venn. Vi ler av de samme vitsene, selv om jeg alltid skjønner de før deg. Vi kan le med hverandre, og av hverandre.

Vi kan sitte i samme rom i timevis uten at noen av oss sier et ord, og det er greit. Det er trygt å kunne være stille sammen!

Sammen har vi mistet mange kjære de siste årene, og sammen har vi grått. Alikevel er du en klippe når mine tårer kommer, og selv om du er trist selv er du varm og stødig! Dine muskuløse armer (egentlig har du pinglete overarmer i forhold til skuldrene, men jeg vet du setter pris på flatterende uttalelser om kroppen din) kan romme meg og gutta våre samtidig, og bare tilstedeværelsen din er nok til at ting blir lettere.

Den sjenerte gutten er borte.

Du tar ikke fem øre for å fise foran meg, løfte på in dyne for å slippe en smyger innunder den før du lukker dyna og stenger smygeren inne. Du klør deg på private kroppsdeler i full offentlighet, synger falskt i dusjen, banner som en bryggesjauer når “alle i hele verden” er på kjøpesenteret samtidig med deg, og argumenterer med barnslig og oppsternasig logikk når vi diskuterer politikk!

Jeg liker deg likevel!

Ganske mye egentlig.

Så Ronny-Ponny…på denne lille jubileumsdagen som du har glemt…

Tusen takk for familien du har gitt meg. For alle fine stunder når det bare er oss to. Takk for at du har tatt min familie til deg som din egen, og latt meg få ta del i din. Takk for at du løfter de tyngste posene fra Kiwi og ut i bilen (mest fordi du er redd en del av manndommen blir borte om noen skulle se jeg bar mest! ), og helt til slutt…

Takk for at du alltid viser hvor glad du er i meg.

For hvor sære, rare, tjukke, møkkete og snåle vi enn måtte være, så vet jeg at vi alltid er to.

Og selv om romantikken kanskje uteblir ved de “store” merkedagene…

(som jo dagens tekstmelding beviser)

Så er jeg glad for at det er

DU OG JEG.